I den musikalske formlæren betegner begrepet motiv[i] (av lat.: movere = bevege; senlat.: motivus = bevegelig) den minste, oftest melodiske, meningsenhet. Det er en markant, framtredende og karakteristisk tonerekke i en komposisjon eller en av dens formdeler som kan oppfattes av tilhøreren.

Preludium[i] betyr egentlig «forspill», og blir blant annet brukt ved åpningen av høymesser. Et preludium[i] er fritt og improvisatorisk i formen. På 1700-tallet ble det vanlig å sette sammen preludium[i], toccata og fantasi med en fuge.

Et begrep for å beskrive en rytme[i] som faller mellom grunnslagene i en takt. En 4/4-takt har 4 grunnslag på hver fjerde-del (tell 1-2-3-4). Over dette kan det spilles, synges eller danses en synkopert rytme[i]. Synkopering vil si at rytmen havner mellom disse grunnslagene og skaper en betoning av en lett del av takten. Dette skaper en effekt av a [..]

Tempomarkering: Langsomt.

Tempomarkering: «Litt allegro», moderat hurtig.

Tempomarkering: Hurtig.

Tempomarkering: I gående fart.

Arpeggio[i] er et uttrykk innen musikk, der tonene i en akkord spilles raskt etter hverandre, istedet for samtidig. Ordet kommer av det italienske «slik som harpen» (arpa: harpe), og teknikken er vanlig ved spilling av gitar, piano og harpe. I partituret vil akkordens noter (som skal avspilles i rask serie) vises med vertikal bølge foran, slik vist [..]

Basstonen er den dypeste tonen i en akkord. Den må ikke forveksles med grunntonen som alltid er tonen på første trinnet til den skalaen akkorden tilhører. En F-Dur-akkord har F som grunntone, men ikke nødvendigvis som basstone[i]. Dette gjelder for samtlige moll- og Dur-akkorder.

Concerto grosso[i] er en av de to konserttypene som ble utviklet av italienerne. Denne typen konsert likner veldig på solokonserten, men det er flere solister (solistgruppe) som spiller "mot" orkesteret, istedet for en.