Blåmandag har gått inn i det norske språket som en betegnelse på en dårlig dag eller en tung start på på arbeidsuken, men uttrykket har egentlig en helt annen betydning.
Blåmandag er i kristendommen mandagen i den uka i fasten begynner. Blåmandag er dagen etter fastelavnssøndag, mens fetetirsdag og askeonsdag er dagene som følger etter. Datoen for blåmandag varierer mellom 2. februar og 8. mars ut fra når påsken faller.
Det er mange forklaringer på opprinnelsen av ordet blåmandag.1 En forklaring på ordet blåmandag er at alteret i kirkene i middelalderen ble dekket med et blått klede.2 Fastens liturgiske farge fiolett var så dyr at mange kirker hadde ikke råd til den og i stedet brukte blå farge.3 Skiftet til fastens farge skjedde mandag etter fastelavnssøndag, derav blåmandag.3
Blåmandag var i middelalderen en dag med redusert arbeid, og ordet fikk blant tyske håndverkere en generell betydning av en mandag som var helt eller delvis fri. I Danmark brukes blåmandag om mandagen etter konfirmasjonen, som tradisjonelt har vært fridag.
Blåmandag brukes også om en dag man kjenner seg elendig etter festing.
(Kilde: Wikipedia.no)

blåmandag
Store norske leksikon Historie Kulturhistorie Folkelige skikker og tradisjoner
Blåmandag, gammelt nordisk navn på siste mandag før fasten, da det var skikk å dekke altrene i de katolske kirkene med blått klede. Dagen før, fastelavnssøndag, var det vanlig å feste i stor stil, og dette fortsatte gjerne mandagen, slik at dagen etter hvert ble regnet som en fridag. Tradisjonelt skulle alle håndverkssvenner ha fri hver mandag, «holde blåmandag». Svennelaugenes ukentlige møter ble nemlig lagt til mandag formiddag fordi all møtevirksomhet på søndager var forbudt i lang tid. I Norge ble blåmandag avskaffet ved håndverksloven 1839. (Store Norske leksikon)